Terapi oppstår i møte mellom to kvaliteter: på den ene siden konvivialitet - terapeuten tilbyr et "gjestfritt rom" i hvilket pasientene er velkomne og kan slå seg ned, føler seg som hjemme, et rom der det er plass for å knytte seg til hverandre i dialoger/ polyloger, og et "du, jeg, vi". På den andre siden kreves det en partnerskapelig kvalitet, der begge i fellesskap kan gå løs på den felles oppgaven som terapi er, under betingelser av at deres samvær er regulert, i form av en slags grunnregel: - Pasienten/ klienten er prinsipielt villig til å drøfte med terapeuten det som er relevant i forhold til problemer rundt sin egen situasjon, sine forstyrelser, sin bakgrunn og livssituasjon, og til å ta imot innspill. Dette skjer i en form der pasienten i rammen av sine muligheter bidrar med sin kompetanse/ sine evner, sine ferdigheter, sine problemer og sine subjektive teorier. Hun/ han tar sin del av ansvaret for terapiens positive utvikling og skal ikke krenke terapeutens integritet som medspiller og yrkesperson, selv om terapeuten kan bære belastninger. - Terapeuten på sin side bidrar med sitt engasjement og et beredskap til en intersubjektiv grunnholdning ovenfor pasienten som person. Hun/ han søker en partnerskapelig utveksling om pasientens livs- og nettverkssituasjon, lidelser, forstyrrelser, belastninger, men også ressurser, kompetanser og personlige utviklingsmuligheter. For å samarbeide best mulig med pasienten/ klienten om bedre helse, gode problemløsninger og en god personlighetsutvikling bistår terapeuten etter beste evne med profesjonell hjelp og støtte - en "best practice" som i størst mulig grad bygger på forskningsbaserte erkjennelser. - Terapeut og pasient anerkjenner prinsippet om "dobbelt ekspertise" (pasientens ekspertise for sin egen livssituasjon, og terapeutens kliniske ekspertise), respekten for "den andres anderledeshet", og for hverandres "suverenitet". Begge forplikter og anstrenger seg for å bearbeide problemer som oppstår i den terapeutiske prosess og i den terapeutiske relasjonen på en ko-responderende og løsningsorientert måte. - Settingen må gjennom lovbestemmelser og yrkesetiske regelverk sikre pasientens rettigheter, sørge for en "informert overensstemmelse", og garantere faglighet og pasientens verdighet. Terapeuten er villig til å la seg faglig kontrollere og støtte i sitt arbeid gjennom supervisjon - forutsatt at klienten er inneforstått, eller deltar selv i en gitt krisesituasjon. - Terapimetoden som anvendes må sikre at man blir enig med klienten om reflekterte, grunngitte og prosessuell foranderlige regler og den konkrete utformingen av relasjonen i rammen av denne grunnregelen. Etter klientens ønske kan også dens nærmeste bli tatt med i prosessen (for eksempel i par- og familieterapi) og da vil grunnregelen også gjelde for disse personene. Dette gjøres med størst mulig fleksibilitet på bakgrunn av klinisk-filosofiske og klinisk-psykologiske relasjonsteorier, som skal danne basis for et polylogisk bestemt, meningsfull terapeutisk arbeid. Petzold, H.G. (2000): Eine "Grundregel" für die Integrative Therapie als Verpflichtung zur Transparenz und Anstoß, "riskanter Therapie", Fehlern und Ungerechtigkeiten in der Psychotherapie entgegenzuwirken. Vortrag an der EAG, Düsseldorf/Hückeswagen Mai 2000. Bei www.FPI-Publikationen.de/materialien.htm - Polyloge: Materialien aus der Europäischen Akademie für psychosoziale Gesundheit - 12/2001; Updating 2005.Av: Hilarion G. Petzold (2000); norsk oversettelse ved Silvia B. Grøndahl & Heini Ringel (okt. 2007)