Integrativ terapi

Hva er integrativ terapi?


Kortversjonen

  • Historisk utgangspunkt
  • Terapeutiske målsetninger
  • Viktige kjennetegn ved integrativ terapi
  • Terapeutenes kompetanse og utdanning

Integrativ terapi - en forskningsbasert psykoterapi

  • Hva er integrativ terapi
  • Integrasjonsmodellen og det teoretiske bakteppet
  • Forskning som underbygger integrativ terapi
  • Litteraturhenvisninger

 

Historisk utgangspunkt

Integrativ terapi går ut fra at vi mennesker er avhengige av hverandre, at vi er opptatt av å finne mening og forståelse i livene våre og i utgangspunktet er kreative, og at vi både har mulighet til og interesse av å skape et levelig liv for oss selv og andre. Det finnes mange former for psykoterapi, og psykoterapeuter har gjerne utdanning innen flere former. De fleste psykoterapeuter oppdager at man kommer til kort med en snever behandlingsform og tilegner seg flere teknikker eller metoder. Dette er en nødvendig utvikling og en aksept for at man har behov for metodemangfold. Like nødvendig er det å ha en systematisk integrasjonsmodell for integrasjon både på teoretisk og praktisk-metodisk nivå.

 

Integrativ terapi ble grunnlagt ut fra integreringstanken. Siden 1960-tallet har man kontinuerlig arbeidet i rammen av en struktur for integrering av kunnskap og med utvikling av innhold og sammenheng i psykoterapi. Det unike med integrativ terapi har hittil vært at allerede i grunnutdanningen lærer terapeutene å forstå hvordan teoretiske og praktiske innfallsvinkler kan og må integreres.   

 

Terapeutiske målsetninger

I integrativ terapi sitt teorigrunnlag beskriver man de overordnede målene slik:

  • Forståelse av seg selv i hele sin sammenheng
  • En differensiert og integrert personlighet
  • En bekreftet meningsfull eksistens
  • Engasjement til samhandling

Utvikling og justering av terapimålene har kontinuerlig oppmerksomhet. Måtene man arbeider på i terapien varierer ut fra behovene og hva klienten foretrekker.

Viktige kjennetegn ved integrativ terapi:
  • Integrativ terapi har et uttalt normativt mål om å legge til rette for det man i integrativ teori kaller ko-respondens-prosesser.  Det vil si å skape situasjoner som, selv ved sterke motstridende interesser, gjør det mulig å komme til enighet i samhandling og kommunikasjon. Det kan også være at man er enig om hva man er uenig om, og at man samtidig opptrer med gjensidig respekt for den andres likeverdighet. Det motsatte av ko-respondens er store konflikter og i ytterste form krig og ødeleggelser av natur og medmenneskelighet.
  • Klienten og terapeuten lager sammen mål og plan for terapien.  Klienten er eksperten på sin egen livssituasjon. Terapeuten er en profesjonell fagperson som arbeider kunnskapsbasert etter best mulig praksis for å legge til rette for å få tilbake eller utvikle helse og dermed et godt levelig liv. Prinsippet om likeverd mellom mennesker er basis i alt arbeid i integrativ terapi.
  • Integrativ terapi er støttende og utviklende i prosesser enten målet er å bli frisk, komme gjennom kriser, utvikle gode kompensasjoner eller personlig utvikling.
  • Systematisk kartlegger terapeuten sammen med klienten ressurser, mangler og overbelastning i klientens sosiale, økonomiske og økologiske omgivelser. Vi ser på dette i et tidsperspektiv, vi er opptatt av den enkeltes personlige historie, nåtidssituasjon og framtidsutsikter. Alt dette virker inn på kropp, følelser og tanker som igjen påvirker identitet og selvfølelse og våre relasjoner til andre mennesker, dyr og natur.
  • Arbeidet med å skape oversikt er ikke bare forberedelse til terapi, det er en del av terapien. Mange av de opplevelsene og oppdagelsene vi gjør i denne fasen virker terapeutisk i seg selv. Særlig fordi terapien gjennomgående hjelper klienten til å oppdage og gjenoppdage sine ressurser.  Klienten får hjelp til en systematisk oversikt knyttet til fem hovedområder: egen kropp og helse, sosialt nettverk og familie, arbeid / utdanning / fritid, materielle forhold / økonomi / bosted og personlige verdier / holdninger. På alle disse livsområdene legger terapien til rette for å stimulere klientens ressurser som trengs for at klienten når sine mål med terapien.
  • Samtalen og ordene er alltid med. Integrativ terapi har utviklet gode kunst og kreative bevegelsesteknikker som stimulerer ressurser, hjelper til å skaffe oversikt og hjelper klienten til å styrke og også utvikle nye sider av seg selv. I terapien arbeider man hele tiden med det man kaller bevegelsesprodusert informasjon. Gjennom kroppens bevegelser stimuleres følelser og hukommelser og tanker - på samme måte som tanker, følelser og hukommelser skaper spontane kroppslige bevegelser. Faglig undervisning om den aktuelle tilstand eller situasjon som klienten er i, er en viktig del av integrativ terapi. Det foregår i den hensikt å sette klienten bedre i stand til å ta valg som hjelper til å nå sine mål for terapien.
  • I og mellom møtene mellom klient og terapeut trener klienten på ferdigheter som man kommer fram til for å oppnå sine mål. Arbeid med vilje og motivasjon er en viktig del av terapiforløpet. Endringer viser seg i handlinger. Endring i vante måter å tenke på er også endring i handlinger. De som er kjent med meta-kognitiv terapi vil også kjenne igjen elementer av dette i integrativ terapi.

Terapeutenes kompetanse og utdanning

Integrative terapeuter har en solid kunnskapsbasert utdanning, og de som er godkjent av Norsk Forening for Integrativ terapi er kompetente til selvstendig praksis innen psykoterapi. Gjennom sitt medlemskap er de forpliktet til å forholde seg til norsk helselovgivning og til ikke å påta seg oppgaver som går ut over eget kompetanseområde. Fordi integrativ terapi er tverrfaglig, vil det være forskjellig grunnutdanning hos de enkelte terapeuter. Derfor blir også totalkompetansen forskjellig. Det er den enkelte utøver sitt ansvar å gjøre det tydelig for sine klienter.

Det publikum skal være garantert i møtet med integrative terapeuter er at de har en solid akademisk utdanning (mastergrad eller tilsvarende lengde og spesialistnivå). De er godt trent i å bedømme eget kompetansenivå. Dette gjør at du kan møte integrative terapeuter i privat praksis, i psykisk helsevern i alle linjer, i pedagogisk virksomhet, innen HR, i pastoral virksomhet, i organisasjonsutvikling, ledertrening og i forebyggende helsearbeid.

 

Integrativ terapi - en forskningsbasert psykoterapi

I Store medisinske leksikon beskrives psykoterapi som “bruken av psykologiske metoder i behandling av psykiske lidelser og problemer. Målet er at klienten skal oppnå en endring i retning av økt livskvalitet, eller bedret psykisk helse.” («Psykoterapi», 2022). Det finnes en rekke ulike tilnærminger, der noen legger hovedvekt på spesifikke teknikker, andre en mer manualbasert framgangsmåte, noen er mer kognitivt orientert, andre mer kroppsorientert eller har en narrativ tilnærming. De fleste retningene vektlegger den terapeutiske relasjonen, men i ulik grad og på ulike måter.  Mens det å ha grundig kjennskap til én behandlingsmodell kan være en styrke, kan det samtidig innebære en risiko for at man tilpasser pasienten til modellen og overser begrensningene i den.  Mange terapeuter opplever det derfor som ønskelig å tilegne seg flere teknikker, metoder og/eller forståelser.  Dette var også med på å drive fram utviklingen av integrativ terapi.  En fellesnevner bør uansett være at arbeidsmåten bygger på etablerte psykologiske prinsipper og er i tråd med vitenskapelig tenkemåte (Binder & Thuen, 2021, s. 41 og 42) – slik det gjøres innenfor integrativ terapi.

Hva er integrativ terapi:

Integrativ terapi er kjennetegnet av en multimodal fremgangsmåte på grunnlag av en enhetlig meta-teoretisk basis og inkluderer en rekke anerkjente teknikker og metoder.  Terapiformen har likhetstrekk med tradisjonell psykoterapi, og klientene vil i stor grad møte tilsvarende behandlingsformer hos integrative terapeuter som det de møter i det offentlige helsevesenet (bl.a. kognitiv og metakognitiv terapi, mindfulness, psykodynamisk forståelse og affektbevissthet og systemisk forståelse). Teknikker og metoder fra kunst-, uttrykks- og bevegelsesbaserte tilnærminger inkluderes også, basert på empirisk, klinisk og teoretisk evaluering av når det passer inn i den konkrete terapeutiske situasjonen og relasjonen. Integrativ terapi er en integrasjonsmodell som søker å ta vare på ulike retningers styrker for å motvirke ensidighet og sikre bedre tilpasning til klienten, innenfor de ulike skolers kliniske erfarings- og forskningsgrunnlag. Målet er å kunne nyttiggjøre seg kvaliteter fra ulike behandlingstradisjoner som kan påvirke hverandre gjensidig og høyne perspektivet og kvaliteten på terapeutisk arbeid (Vatnøy & Sjøberg, 2018).  Sentralt i integrativ terapi er vektleggingen av at psykoterapi må understøttes av empirisk forskning, og at metodemangfold forutsetter en systematisk integrasjonsmodell både på teoretisk og praktisk-metodisk nivå.

Integrasjonsmodellen og det teoretiske bakteppet:

Integrativ terapi oppsto i midten av 60-årene og er i dag en av de eldste terapiretningene som tar utgangspunkt i integrasjon på teoretisk og praktisk plan. 


Med dette har Integrativ terapi vokst utover de terapiretninger som har dannet dens røtter; gestaltterapi, psykodrama, dybdepsykologi, psykoanalyse og også de behavioristiske kildene – ved at den retter seg etter de allmenne virkningsprinsipper i psykoterapien (Grawe et al., 1994).  Den er likevel ingen eklektisk terapi (Garfield, 1982), men en integrerende metode, som kontinuerlig tar opp i seg nyere erkjennelser fra forskning og bygger det inn i en konsistent teori. En slik integrativ tilnærming har likhetstrekk med det Oddli & Kjøs benevner som «meta-integrativt perspektiv» (Oddli & Kjøs, 2021). Integrativ terapi bygger på en biopsykososialøkologisk forståelse med grunnlag i «livslang utvikling» med et kontekstuelt blikk. Den integrative tilnærmingen henter sitt vitenskapelige grunnlag fra klinisk relevante fagområder innen biologi, medisin, nevrovitenskap (Stefan, 2020), psykologi, sosiologi og samfunnsfag. Å forstå fenomener fra ulike vinkler og perspektiver er sentralt i denne terapiretningen, likeså det å hele tiden forbinde praksisnivå med forskning, der teori- og filosofi-nivået/metateori også inkluderes (jfr. «vitenskapstreet»; Petzold, 2004; Stefan, 2019). 


Teori og praksis anses som gjensidig avhengig av hverandre, som vist i figuren:

 

(Petzold, 2008, s. 88)


Forskning som underbygger integrativ terapi

Fordi integrativ terapi nettopp integrerer opprinnelig enkeltstående metoder, teknikker og kreative medier som hver for seg er omfattet av effektforskning, og som er forankret i et forskningsbasert fundament, er også den bevisste integrasjonen av disse å betrakte som vitenskapelig fundamentert. Som det foregående peker på, vil integrativ terapi i stor grad støtte seg på f.eks. teoretisk grunnlag fra nevropsykologi, kliniske studier innen anerkjente og forskningsbaserte psykoterapeutiske retninger, bl.a. kognitiv og metakognitiv terapi, mindfulness, traumeforskning, psykodynamisk forståelse og affektbevissthet, og systemisk forståelse

Det er også gjort separate studier som viser effekt av integrativ terapi, bl.a. fra Heinl (1997); Leitner, Liegl, Märtens & Gerlich (2009); van der Mei, Petzold & Bosscher (1997); Petzold, Hass, Märtens & Steffan (2000), Petzold, Scheiblich & Thomas (2000); Petzold, Wolf, Landgrebe, Josic, Z. & Steffan (2000). 

Forskningsstudier stiller store krav til målbarhet, statistisk signifikans basert på store populasjoner, repeterbarhet, isolering av virkefaktorer og effektparametre.  Følgelig er det svært utfordrende, og kanskje nærmest umulig, å studere effekten av integrativ terapi som sådan.  Integrative terapeuter støtter seg dermed på to hovedsøyler: 1) at vi utelukkende benytter teknikker, metoder og tilnærminger som passer inn i forhold til den bakenforliggende og overordnede teoretiske grunnrammen og integrasjonsmodellen, og 2) at de enkelte teknikker, metoder og tilnærminger er vist relevante og effektive via et solid forskningsunderlag. Dette bringer inn spørsmålet om hva som kreves for å tilfredsstille krav til hva som er god forskning. Følgende er hentet fra hjemmesidene til European Association for Psychotherapy og beskriver noen utfordringer knyttet til evidensforskning på psykoterapi:

Effektforskning i psykoterapi kan betraktes som en strukturert og metodisk prosess som reflekterer klinisk praksis. Kombinert med forskning på mennesket som biopsykososial organisme, er slik forskning samtidig forbundet med utfordringer. Randomiserte kontrollerte forsøk (RCT, opprinnelig designet for medikamentstudier) betraktes ofte som “gullstandarden” innen evidensbasert forskning.  Dette er imidlertid en metodikk som er vanskelig å tilpasse til psykoterapi og derfor omstridt i denne sammenheng, og enda mer utfordrende ved integrasjonsbaserte tilnærminger ettersom disse innebærer svært mange variabler.  Et bredt spekter av forskning har imidlertid slått fast at psykoterapi generelt virker, selv om det fortsatt er uklart hva som eksakt gjør at det virker, hvilke mekanismer som er involvert osv.  Slike spørsmål forutsetter at kvalitative og kvantitative forskningsmetoder kombineres i forsøksdesignet og at også relasjonen mellom terapeut og klient inngår i observasjonsparametrene. Dette er vanskelig å få til innenfor RCT-standarden. Det europeiske psykoterapiforbundet går inn for at et bredere utvalg av forsøksdesign er bedre egnet til å studere terapiprosesser som et samarbeid mot bedre helse, og de jobber for at en slik forskningstilnærming skal anerkjennes på lik linje med på RCT-studier (EAP, 2023, https://www.europsyche.org/, fritt oversatt). 

 

Å gi behandling til mennesker som trenger hjelp handler ikke bare om det som skjer i terapirommet, også livet og samfunnet rundt vil være relevant å trekke inn. Integrativ terapi benevnes ikke bare som en psykoterapitilnærming, men også som sosioterapi. Det handler bl.a. om å kunne forholde seg til samfunnet og å være med å prege sine egne og andres livsbetingelser på en bærekraftig måte. Fremtidens behandlingsformer innen psykisk helse vil kreve solid profesjonsfaglig kompetanse og evne til samarbeid på tvers av profesjoner, tjenester og forvaltningsnivåer (Vatnøy og Sjøberg, 2018). St. meld. nr. 13 (Kunnskapsdepartementet, 2012) presiserer at helse- og velferdsutdanningene må være i stand til å ta opp i seg kunnskap som innebærer forebygging, rehabilitering og brukermedvirkning. Integrativ terapi er en integrasjonsmodell som søker å ta vare på ulike retningers styrker for å motvirke ensidighet innen behandling, samt sikre de ulike skolers kliniske erfarings- og forskningsgrunnlag, og der det beste i ulike behandlingstradisjoner kan påvirke hverandre gjensidig og høyne perspektivet og kvaliteten på terapeutisk arbeid (Vatnøy og Sjøberg, 2018).


Litteratur:

Binder, P. E. & Thuen, F. (2021). Å utdanne seg til psykoterapeut. Kapittel 2. I: P. E. Binder, L. Lorås & F: Thuen (red.): Håndbok i individualterapi. Bergen: Fagbokforlaget 

Heinl, H. (1997). Ein integriertes Kurzzeit-Gruppenpsychotherapiemodell zur Behandlung chronischer psychosomatischer Schmerzsyndrome. Integrative Therapie 3, 316-330.

Kunnskapsdepartementet (2012). Utdanning for velferd. (Meld. St. 13 (2011-2012)). Hentet 12. mars 2023 fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-13-20112012/id672836/

Leitner A., Liegl G., Märtens M., Gerlich K. (2009). Effektivität der Integrativen Therapie. Mehrebenenstudie Integrative Therapie im Vergleich. http://www.donau-uni.ac.at/imperia/md/content/department/psymed/ forschungsartikel/it_abschlussbericht_2009.pdf

Oddli, H. W. & Peder Kjøs (2021). Integrasjon I psykoterapi. Kapittel 9. I: P. E. Binder, L. Lorås & F: Thuen (red.): Håndbok i individualterapi. Bergen: Fagbokforlaget

Petzold, H. G. (2001). Integrative Therapy in a Nutshell: „Integrative Therapy“: History , Development and Concepts of an Innovative Approach to „Biopsychosocial“. Psychotherapy and Body Oriented Intervention. Hentet 2 Desember 2022 fra: https://portal.styreweb.com/api/files/1266527/bcm8ugwG4kSnS_Y_AsJaJQ/Petzold%202001%20Integrative%20therapy%20in%20a%20nutshell.pdf?DocLinkId=8285&ref=%2finformasjon%2fnyheter%2fvis%2f%3fT%3dLitteratursamling%26ID%3d10643%26af%3d1%26source%3dlp eller: https://www.european-integrative-therapy.com/_files/ugd/589507_78dd076b4042488db60d24c60df74e64.pdf

Petzold, H. G. (2004). Vitenskapstreet. Oslo: Norsk forening for Integrativ terapi

Petzold, H. G. (2008). Integrativ supervision og organisasjonsutvikling – filosofiske og sosialvitenskapelige perspektiver. En håndbok for refleksiv praksis. Oslo: Conflux Forlag

Petzold, H.G., Hass, W., Märtens, M., Steffan, A. (2000). Wirksamkeit Integrativer Therapie in der Praxis -Ergebnisse einer Evaluationsstudie im ambulanten Setting. Integrative Therapie 2/3, 277-355

Petzold, H.G., Scheiblich, W., Thomas, G. (2000). Psychotherapeutische maßnahmen bei Drogenabhängigkeit. In: Uchtenhagen, A., Zieglgänsberger, W. (Hg.), Suchtmedizin. München: Urban & Fischer, 322-341

Petzold, H.G., Wolf, U., Landgrebe, B., Josic, Z., Steffan, A. (2000). Integrative Traumatherapie – Modelle und Konzepte für die Behandlung von Patienten mit „posttraumatischer Belastungsstörung“. In: van der Kolk, B., McFarlane, A., Weisaeth, L.: Traumatic Stress. Paderborn: Junfermann, 445-579.

Psykoterapi. (2022, 2. Desember). I Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/psykoterapi

Stefan, R. (2019). Recent developments in cognitive neuroscience from the perspective of Integrative Therapy.  FPI-Publikationen, Verlag Petzold + Sieper Polyloge 14/2019. Hentet 26. mars 2023 fra: https://www.fpi-publikation.de/downloads/?doc=stefan-recent-developments-cognitiv-neuroscience-perspective-of-integrative-therapy-polyloge-14-2019.pdf 

Stefan, R. (2020). Zukunftsentwürfe des Leibes. Integrative Psychotherapie-wissenschaft und kognitive Neurowissenschaften im 21. Jahrhundert. Wiesbaden: Springer Verlag 

Van der Mei, S., Petzold, H.G. & Bosscher, R. (1997). Runningtherapie, Streß, Depression - ein übungszentrierter Ansatz in der Integrativen leib- und bewegungsorientierten Psychotherapie, Integrative Therapie 3  374-428.

Vatnøy, I. & Sjøberg, J. (2018, 28. nov). Helsetjenester utført av seriøse aktører bør fortsatt være unntatt moms. Dagbladet. (Tilsvar til oppslag i Dagbladet 17.november 2018: “Ja til moms på humbug”). Hentet 2. desember 2022 fra: https://www.dagbladet.no/kultur/helsetjenester-hos-seriose-aktorer-bor-vaere-momsfritt/70500310