INTEGRATIV TERAPI

Hilarion Petzold, Düsseldorf/Amsterdam
Oversatt og bearbeidet av Svein Robberstad

Integrativ terapi er en helhetlig terapeutisk retning som omfatter psykoterapi, kroppsterapi, sosioterapi og arbeid med kreative medier. Bevegelsen startet midt på sekstitallet og har siden vært under videreutvikling av professor H. Petzold og medarbeidere i Tyskland og Nederland.

Terapien har som utgangspunkt å forstå mennesket i sosial og økologisk sammenheng. Som sådan går den utover tradisjonell behandling av individuell psyke. Om retningen anvendes også uttrykket "Integrativ humanterapi".

Målet er å utvikle felles grunnbegreper og betegnelser på tvers av skoleretninger, samtidig som man ønsker å ta vare på disses spesifikke bidrag. Dette gjøres for å motvirke ensidighet innen behandling og for å kunne sikre de ulike skolers kliniske erfaring og forskningsresultater. Grunntanken om nødvendigheten av integrering støttes av nyere empirisk psykoterapiforskning (Norcross, 1992).

Definisjoner og målsettinger

Integrativ terapis mål er å skape et pålitelig teoretisk grunnlag. En grunnforutsetning for enhver terapeutisk handling er :

Klare erkjennelsesteoretiske standpunkter
Helhetlig menneskesyn
Entydig etisk stillingstagen

Den integrative tilnærming tar ikke sikte på å kombinere eller rangere ulike retninger, men å utvikle overordnete teoribegreper og strategier på grunnlag av begreper og praksisstrategier utviklet innen de ulike behandlingsretninger. Formålet er å la det beste i ulike tradisjoner påvirke hverandre gjensidig, og på det vis høyne perspektivet og kvaliteten på terapeutisk arbeid.

"Pasienten trenger bærekraftig kontakt, ekte forståelse for sine lidelser, konkret hjelp i det daglige. Innsikt i forholdet til omgivelsene i fortid, nåtid og fremtid, bevissthet om egen kropp, plass for følelsesmessig uttrykk og sosial tilknytning. Alt dette trenger mennesket for å bli sunt, og dette må psykoterapien bidra til for å være effektiv. Derfor må vi gjøre rede for alle kreative metoder og medier som tjener til heling og utvikling. Dette er den kurs Integrativ terapi har stukket ut." ( Petzold, 1993)

Sammenfattet kan den Integrative tilnærming ses i tre perspektiver:

Som metamodell
Som klinisk terapeutisk retning
Som metodeintegrerende praksis

Metamodell

Integrativ terapi, eller Humanterapi (etter gresk, therapeuein) er etter gresk forbilde en kombinasjon av kultur, tiltak til fremme av sunnhet og helbredelseskunst som skal motvirke tingliggjøring, isolasjon og fremmedgjøring i det menneskelig fellesskap. Terapiens redskap er "anvendt humanvitenskap", hvor kjernebegreper er "Det skapende mennesket" slik det utvikler seg i samspill med andre, og "flerperspektivitet" på grunnlag av felles erfaring og drøfting.

De metoder som utvikles innen de ulike terapiformer (psyko-kropp-sosioterapi) danner til sammen en "klinisk teori" som brukes i forhold til enkeltindivider, grupper og nettverk.

Terapeutisk tilnærming

Metodisk orienterer Integrativ terapi seg innen livslang utviklingspsykologi, og understreker betydningen av å sammenfatte ulike metoder og teknikker på tvers av skoleretninger. På grunnlag av sammenlignende terapiforskning og utvikling av overordnede begreper dannes klinisk teori. Sykdom og sunnhet ses i sammenheng med individets forutsetninger og levevilkår, positive og negative livsvilkår studeres med tanke på hvilke følger de får for individets selvoppfatning og trivsel. Medisinske behandlingsmodeller inkluderes (patogenese og risikofaktorer) men går utover dette ved å legge like stor vekt på å utvikle tiltak som forebygger og fremmer sunnhet (salutogenese og beskyttende faktorer).

Praksisteori

Praksisteorien henter tilfang fra alle terapeutiske hovedstrømninger innen psykoanalyse, kognitiv terapi, humanistisk terapi, kroppsterapi (Gestalt og Psykodrama) og arbeid med kreative medier som dans, musikk, billedkunst. Til sammen utgjør dette et sammenhengende behandlingskonsept med fleksible tilpasningsmuligheter. Målet er å behandle hele mennesket (kropp-sjel-ånd) i individuell og samfunnsmessig sammenheng. Sentralt her står aktiv støtte til menneskets skaperkraft og hvordan denne kan helbrede og lindre. Utgangspunktet for det terapeutiske forløp er hvordan innsikt i enkeltkomponenter i klientens liv etterhvert som de avklares kan utvikles til strategier som gjør det mulig å bearbeide tidligere mangler og skader, og positivt planlegge fremtiden.

Bakgrunn og historie for Integrativ terapi

Forsøket på å forene ulike skoleretninger er ikke ny. Særlig gjelder dette på området atferdsmodifikasjon og psykoanalyse (Dollar and Miller, French.). Også skolegrunnleggere som Moreno og Perls søkte å inkorporere hovedstrømningene i psykologi og psykoterapi i sine retninger. Men teoribygging på metanivå og systematisk integrering av teori og metode kom først for alvor i gang på sekstitallet (Petzold, Wyss, Prochaska/DiClemente). Det ble viktig å overvinne rent eklektiske posisjoner.

Menneskesyn

I Integrativ terapi betraktes mennesket som et sam- eksisterende vesen i et tidskontinuum og innenfor en samfunnsmessig-/økologisk sammenheng. Dets bevisste og ubevisst streben kommer til uttrykk i dets forhold til medmennesker og omverdenen.

Konsekvensen av et så omfattende syn på mennesket er at "psyko- terapi" alene er utilstrekkelig dersom mennesket skal oppleve seg som helt. Også det legemlige og hele motivasjons- og følelseslivet, livsmål og verdigrunnlag må omfattes av den terapeutiske prosess. Kroppen som sansende og uttrykkende står i et potensielt kreativt forhold til alle ting rundt seg. Vi forstår mennesket derfor antropologisk som "det skapende mennesket."

Utviklingsteori og personlighetsteori

Antropologien (mennesket som artsvesen) og personlighetsteorien (som vil forklare menneskelig atferd) må korrespondere. Siden mennesket betraktes som sam-eksisterende i verden, vurderes også personlighetsutviklingen som inter-aksjonal. Integrativ terapi anvender derfor samhandlings- og sosialiseringsteoretiske begreper for å beskrive utviklingen av personligheten, og støtter seg spesielt til moderne spedbarns- og småbarnsforskning. De funn som gjøres her utfordrer en rekke "grunnsannheter" innen psykoanalysen og utvikler nye paradigmer:

"Menneske blir man bare ved sine med- mennesker." En person blir man bare gjennom samhandlingsprosesser, eller "gjensvar" (ko-respondens.)

Dette er et prinsipp som gjelder livet ut. Voksenlivets psykologi fremstår dermed som like vesentlig som barndommens.

Av en biologisk organisme utvikles allerede i livmoren et "arkaisk kroppsselv" som sanser, samler opp erfaring og reagerer. Kroppsselvet videreutvikles i slutten av første leveår i retning av et "reflekterende selv." JEG ser MEG. Det jeg`et som ved tolv måneders alder gjenkjenner mor i speilet, som fra atten måneders alder gjenkjenner seg selv, og som i løpet av andre og tredje leveår oppdager hvordan det blir opplevd av andre,- utvikler gjennom disse prosessene sin identitet. Et kroppsselv med innsikt i sitt jeg og sin identitet, kaller vi "et modent selv." Identiteten endrer seg gjennom livet under påvirkning av sosial sammenheng, identifikasjon og verdiorientering.

Slik skapes en personlig historie, en biografi. Integrativ terapi søker å forene erfaringene fra personlighetspsykologisk forskning med deler av kunnskap fra de ulike psykoterapeutiske retninger. Til sammen danner dette en integrativ personlighetsmodell. (Petzold, 1992)

Sykdoms- og sunnhetslære

Helse og sykdom er to dimensjoner av menneskelig eksistens. De blir alltid sett på som multifaktorielle og livsløpsrelaterte. Personlighetsutviklingen og den permanente endringen av identitet i samspill med omverdenen tydeliggjør at mennesket ikke er selvforsynt, men bundet til relasjoner. Når disse er gode, utfolder man seg, er de skadet eller belastet, snevres de inn og kan føre til sykdom.

I et integrativt perspektiv må sunnhet og sykdom betraktes i sammenheng. Vår personlighet er et resultat av positive, negative, manglende erfaringer og deres interaksjon.

Et slikt perspektiv går utover den forkortende, "medisinske modell" innen psykoterapien.

Blant annet ved også å legge spesiell vekt på longitudinelle studier. Vi vet at årsakene til psykisk sykdom ikke bare kan spores til tidlig barnealder eller traumatiske enkeltopplevelser, men til kjeder av uheldige faktorer. Store psykiske skader kan inntre også i voksen alder, og kan kompenseres og helbredes. Modellen for Integrativ terapis sykdomslære kan tredeles:

Utviklingsskade:

Traumer (overstimulering)
Mangler (understimulering)
Forstyrrelser (tvetydig/ujevn stimulering)
Konflikter (motstridende/inkonsekvent stimulering) kan virke sykdomsutløsende dersom individets mestringsevne overstiges.

Belastningsskade over tid ved sammensatte, ugunstige faktorer:

Ikke bare korte enkeltopplevelser, men stressfremkallende opplevelseskjeder er som oftest årsak til sykdom.

Sykdom etter fortrengning:

Blir det emosjonelle og motoriske uttrykksbehovet fortrengt, undertrykt eller hemmet kan dette virke sykdomsfremkallende.

En formel for fremvekst av sykdom finnes ikke. Et hvert menneskes livsløp, familiekonstellasjon, og evne til å takle problemer er så ulik at skjema ikke kan settes opp. Derfor må hvert menneskes livsløp nøye undersøkes sammen med klienten før man kan lage en behandlingsplan tilpasset mål og forutsetninger. Flesteparten av de tradisjonelle terapiformer (som Psykoanalyse, Bioenergese, Samtale- eller Gestaltterapi) benytter et begrenset metoderepertoar, og med relativt få og typifiserte årsaksreferanser. Behandlingen av psykiske lidelser har også på dette området sterkt behov for et overordnet perspektiv som ser sykdomsutvikling i en totalramme, der også genetiske disposisjoner er en viktig faktor.

Behandlingspraksis - metoder , teknikker og medier

På grunnlag av bredden i sin tilnærming har Integrativ terapi utviklet et bredt repertoar av

Metoder

For eksempel kropps- og bevegelsesterapi, Integrativ kunstterapi, musikkterapi, danseterapi, dramaterapi, poesi- og biblioterapi

Behandlingsteknikker

Rollebytte, identifikasjons- og dialogteknikk, livspanorama, kroppsbilder.

Medier

Farger, kollage, lyd, leire, dokker, osv.

Teknikk og metode varieres i henhold til klientens behov og prosess. Bruken skjer alltid innenfor en bærekraftig, empatisk ramme. Relasjonen mellom klient og terapeut er grunnlaget for helingsprosessen. Problemer fra hele klientens liv bearbeides : Påkjenninger fra barndommen, nåværende problemer og angst for fremtiden. Ubevisste konflikter og bevisst materiale anskueliggjøres og gjennomarbeides på følelsesmessig, kognitivt og kroppslig nivå. Moderne forskning rundt terapiens virkemidler trekkes inn.

De viktigste funn om positive virkninger er:

Trygg og støttende følelsesmessig forhold terapeut/klient
Avlastende og innfølende holdning hos terapeuten
Støtte til sansning av egen kropp og utrykk av følelser
Innsikt og hjelp til praktiske oppgaver
Trening i kommunikasjonsferdighet og problemløsning
Støtte til sosial deltagelse.

Når disse bygges inn organisk og jevnt i behandlingsprosessen er sjansene for et positivt resultat gode. Dessverre sammenfattes og brukes erfaringene fra de ulike skoleretninger i dag lite systematisk. Den ensidighet som følger av dette ønsker Integrativ terapi å motvirke.

(F. eks. vektlegging på "følelser" innen Gestalt, verbaliteten innen psykoanalysen, fokuseringen på fysiske fenomener innen ulike kroppsterapier, eller på "åpen atferd" i klassisk adferdssterapi.) Alle disse komponenter må inkorporeres i den terapeutiske tilnærming ettersom de utgjør viktige dimensjoner ved menneskets sammensatthet.

I dette ligger det "integrative, helende" element.

Integrativ terapis praksis har utarbeidet "en fire-delt vei mot helbredelse":

Meningsdannelse og selvinnsikt
"Følelsesmessig ettersosialisering" og utvikling av grunntillit
Utvikling av kreativ ferdighet
Innsikt i og deltagelse i sosiale nettverk.

Denne tilnærming tilpasses såvel individual- som gruppeterapi.

Anvendelsesområder

Integrativ terapi orienterer seg mot hele menneskets livssyklus (life-span-development). På dette grunnlaget arbeider vi med barn, ungdom, voksne, eldre og geriatri. Retningens omfattende teoretiske bakgrunn og rike ikke-verbale behandlingsrepertoar gjør den anvendbar overfor et bredt spektrum av lidelser og pasientgrupper (med somatiske forstyrrelser), ikke minst i forhold til dem med begrenset uttrykksevne.

Terapiens vektlegging på følelser og opplevelser gjør den velegnet i forhold til hele spektret av nevrotiske lidelser. Kombinasjonen av verbal og ikke- verbale teknikker har vist seg gunstig overfor pasienter innen tungpsykiatri, rusmiddelavhengighet og aldersrelatert sykdom.

Med et så bredt nedslagsfelt blir det klientens "spesifikke indikasjoner" og praktiske livssituasjon som avgjør hvilke metoder, medier og teknikker som skal anvendes . De ulike former for Integrativ terapi brukes i privatpraksis, poliklinikker og mentalsykehus, bofellesskap, krisesentra, og innen hjemmehjelp. Som en del av voksenopplæringen (i Tyskland) anvendes nå ulike metoder innen selvutviklings- og selvhjelpsgrupper. Innen pedagogisk virksomhet har "Integrativ Agogik" eller "gestaltpedagogikken" fått stadig større utbredelse.

Utdanning og utbredelse

Å utøve Integrativ terapi forutsetter en variert og grundig utdanning i teori, metodikk og egenpraksis. Utdanningen skjer for de fleste samtidig med å være i arbeid, og omfatter (p. t. I Tyskland) ca 1600 hvorav 250 timers læreanalyse, 100 timer kontrollanalyse og 120 timer supervisjon. Resten av tiden brukes på teori og metode.

Utdannelsen gis i dag i de fleste europeiske land.

Integrativ terapi - antropologisk og terapeutisk grunnlag

Mennesket er et:	ARBEIDSFELT	TILTAK	MÅL
Kropps-	Kroppsterapi	Bevegelse, danseterapi Undersøkelse av kroppens uttrykk	Integrert kroppslighet, sentrering, følsomhet, energi, kroppsbevissthet.
Sjels-	Psykoterapi	Aktiv analyse, utforsking av reaksjoner og hendelser. Psykodrama, Gestaltterapi	Integrert emosjonalitet, kreativitet, selvrealisering, empati, våken bevissthet.
Ånds-vesen i	Noo-terapi (av gresk- "ånd")	Meditasjon, kreative medier	Våkenhet, og interesse for spørsmål i tilværelsen
Sosial og	Sosioterapi	Familieterapi, nettverksterapi, selvhjelpsgrupper, bofellesskap.	Bærekraftig sosialt nettverk, sosial bevissthet, motvirking av fremmedgjøring
Økologisk sammenheng	Øko-terapi	Miljøarbeid på alle nivå, prosjektarbeid	Beskyttelse av nærmiljø, Økologisk bevissthet

Artikkelen er hentet fra H. Petzold, J. Sieper, "Integration und Kreation", HRSG; Modelle und Konzepte der Integrativen Terapi. Agogik und Arbeit mit Kreativen Medien. Junfermann Verlag 1993, Bind 1.